Personlige bilder vekket minner og ga grobunn for samtaler som ellers kanskje ikke ville oppstått.
Det er blant funnene i en ny svensk studie publisert i tidsskriftet Digital Health. Studien fulgte ansatte og gjester ved to dagsentre for personer med demens gjennom en åtte måneders testperiode, der MinMemoria, som er en funksjon i VilMer Aktivitetsplan, ble brukt som et supplement eller alternativ til tradisjonelle skriftlige livshistorier.
Forskerne observerte blant annet at personlige bilder bidro til økt gjenkjennelse, mer initiativ fra deltakerne og rikere samtaler mellom personer med demens og helsepersonell.
Et gjennomgående funn i studien var at bilder ofte fungerte bedre enn tekst alene.
Bildene vekket minner om familie, arbeid, interesser og tidligere opplevelser, og deltakerne begynte ofte å fortelle historier på eget initiativ. Forskerne beskriver hvordan personlige fotografier utløste både samtaler og refleksjoner som gikk langt utover det som faktisk var avbildet.
— Det er lett å tenke på demens som noe som handler om det man mister. Denne studien minner oss om hvor mye som fortsatt er der. Når et bilde vekker et minne eller en historie, får personen mulighet til å være seg selv – ikke bare en pasient, sier Øystein Landgraff, daglig leder i VilMer.
Studien viser også at bruken av digitale livshistorier styrket både verbal og non-verbal kommunikasjon.
Forskerne observerte smil, latter, øyekontakt, peking og berøring når deltakerne brukte MinMemoria. Flere viste større engasjement og deltakelse i samtalene, også når de hadde begrenset språk eller utfordringer med å uttrykke seg verbalt.
Forskerne beskriver hvordan de digitale livshistoriene bidro til mer likeverdige samtaler, der personer med demens i større grad kunne styre innholdet og ta aktiv del i kommunikasjonen.
— Vi er ikke overrasket over resultatene. Funnene i studien understreker bakgrunnen for hvorfor vi leverer denne tjenesten i utgangspunktet. Det er likevel interessant å se forskerne beskrive hvordan deltakerne tok mer initiativ selv. Det handler ikke bare om å hente frem minner, men om å gi mennesker mulighet til å delta aktivt i samtaler og relasjoner, sier Landgraff.
Et annet funn var betydningen av den digitale “gjesteboken” i MinMemoria.
Pårørende kunne dele bilder og kommentarer direkte i løsningen, noe som skapte nye samtaleemner og styrket kontakten mellom familien og dagsenteret. Flere av deltakerne satte pris på å kunne følge med på pårørende som bodde langt unna, samtidig som familien fikk innblikk i hverdagen deres.
Forskerne trekker frem dette som en viktig måte å styrke forbindelsen mellom personen med demens, pårørende og omsorgstjenestene.
I artikkelen omtaler forskerne digitale livshistorier som en form for «biografisk individualisert omsorgsstøtte».
Poenget er enkelt: Når helsepersonell får innsikt i mennesket bak diagnosen, blir det lettere å skape gode samtaler, bygge relasjoner og tilpasse aktiviteter og oppfølging til den enkelte.
— Når helsepersonell har begrenset tid, blir det ekstra verdifullt med verktøy som gjør det lettere å bli kjent med personen bak diagnosen. Personsentrert omsorg handler i stor grad om relasjoner, og relasjoner starter ofte med en historie, sier Landgraff.
Forskerne understreker samtidig at studien er liten. Totalt deltok 12 personer med demens og fem ansatte ved to dagsentre i Sverige.
Studien var heller ikke en implementering av løsningen, men en testperiode der digitale livshistorier ble prøvd ut over åtte måneder.
— Denne studien understøtter hvordan teknologi kan bidra til mer meningsfulle møter mellom mennesker. Det synes vi er spennende, sier Landgraff.
Forskerne etterlyser mer forskning på hvordan digitale livshistorier kan brukes i praksis, men konkluderer med at løsningen bidro til emosjonelt meningsfulle møter, økt sosial kontakt og mer personsentrert kommunikasjon.
Les også: MinMemoria får fram mennesket og livet bak sykdommen
Les også: MinMemoria bidrar til at Trygve (78) kan bo hjemme lenger
Personlige bilder vekket minner og ga grobunn for samtaler som ellers kanskje ikke ville oppstått.
Det er blant funnene i en ny svensk studie publisert i tidsskriftet Digital Health. Studien fulgte ansatte og gjester ved to dagsentre for personer med demens gjennom en åtte måneders testperiode, der MinMemoria, som er en funksjon i VilMer Aktivitetsplan, ble brukt som et supplement eller alternativ til tradisjonelle skriftlige livshistorier.
Forskerne observerte blant annet at personlige bilder bidro til økt gjenkjennelse, mer initiativ fra deltakerne og rikere samtaler mellom personer med demens og helsepersonell.
Et gjennomgående funn i studien var at bilder ofte fungerte bedre enn tekst alene.
Bildene vekket minner om familie, arbeid, interesser og tidligere opplevelser, og deltakerne begynte ofte å fortelle historier på eget initiativ. Forskerne beskriver hvordan personlige fotografier utløste både samtaler og refleksjoner som gikk langt utover det som faktisk var avbildet.
— Det er lett å tenke på demens som noe som handler om det man mister. Denne studien minner oss om hvor mye som fortsatt er der. Når et bilde vekker et minne eller en historie, får personen mulighet til å være seg selv – ikke bare en pasient, sier Øystein Landgraff, daglig leder i VilMer.
Studien viser også at bruken av digitale livshistorier styrket både verbal og non-verbal kommunikasjon.
Forskerne observerte smil, latter, øyekontakt, peking og berøring når deltakerne brukte MinMemoria. Flere viste større engasjement og deltakelse i samtalene, også når de hadde begrenset språk eller utfordringer med å uttrykke seg verbalt.
Forskerne beskriver hvordan de digitale livshistoriene bidro til mer likeverdige samtaler, der personer med demens i større grad kunne styre innholdet og ta aktiv del i kommunikasjonen.
— Vi er ikke overrasket over resultatene. Funnene i studien understreker bakgrunnen for hvorfor vi leverer denne tjenesten i utgangspunktet. Det er likevel interessant å se forskerne beskrive hvordan deltakerne tok mer initiativ selv. Det handler ikke bare om å hente frem minner, men om å gi mennesker mulighet til å delta aktivt i samtaler og relasjoner, sier Landgraff.
Et annet funn var betydningen av den digitale “gjesteboken” i MinMemoria.
Pårørende kunne dele bilder og kommentarer direkte i løsningen, noe som skapte nye samtaleemner og styrket kontakten mellom familien og dagsenteret. Flere av deltakerne satte pris på å kunne følge med på pårørende som bodde langt unna, samtidig som familien fikk innblikk i hverdagen deres.
Forskerne trekker frem dette som en viktig måte å styrke forbindelsen mellom personen med demens, pårørende og omsorgstjenestene.
I artikkelen omtaler forskerne digitale livshistorier som en form for «biografisk individualisert omsorgsstøtte».
Poenget er enkelt: Når helsepersonell får innsikt i mennesket bak diagnosen, blir det lettere å skape gode samtaler, bygge relasjoner og tilpasse aktiviteter og oppfølging til den enkelte.
— Når helsepersonell har begrenset tid, blir det ekstra verdifullt med verktøy som gjør det lettere å bli kjent med personen bak diagnosen. Personsentrert omsorg handler i stor grad om relasjoner, og relasjoner starter ofte med en historie, sier Landgraff.
Forskerne understreker samtidig at studien er liten. Totalt deltok 12 personer med demens og fem ansatte ved to dagsentre i Sverige.
Studien var heller ikke en implementering av løsningen, men en testperiode der digitale livshistorier ble prøvd ut over åtte måneder.
— Denne studien understøtter hvordan teknologi kan bidra til mer meningsfulle møter mellom mennesker. Det synes vi er spennende, sier Landgraff.
Forskerne etterlyser mer forskning på hvordan digitale livshistorier kan brukes i praksis, men konkluderer med at løsningen bidro til emosjonelt meningsfulle møter, økt sosial kontakt og mer personsentrert kommunikasjon.
Les også: MinMemoria får fram mennesket og livet bak sykdommen
Les også: MinMemoria bidrar til at Trygve (78) kan bo hjemme lenger
VilMer Hverdagsvenn er en aktivitetstjeneste som sikrer en mer aktiv og sosial hverdag for eldre som har behov for litt ekstra støtte eller samvær. En hverdagsvenn forplikter seg til å besøke en eldre person på faste tidspunkter én eller flere ganger hver uke. De bidrar med helsefremmende og forebyggende aktivitet, både fysisk og sosialt. Tilbudet gjelder i hele Norge.
